Riktig kalk for korn og gras

Landbruksarealer i Norge har et behov for å få tilført mineraler for å yte best mulig avlinger gjennom dyrking av korn og gras. Kalking har i en årrekke vært en viktig innsatsfaktor som landbruket har tilført jorda for å oppnå en pH som gir grunnlag for gode vekstforhold.

I tiden 1979 til 1985 var kalking på det høyeste med rundt 500.000 tonn/årlig. Etter en periode gikk volumet ned til 300.000 tonn/årlig. Det må kommenteres at det i perioden 1979-1985 var mye grunnkalking. De siste år har volumet ligget på rundt 150.000 tonn/årlig, noe som er veldig lavt

Ved årlig utvasking og tatt i betraktning at vi har 10. mill daa dyrka mark, burde kalkingsnivået ligget på 300.000 tonn/årlig i bare vedlikeholdskalking, altså på det dobbelte av hva som kalkes nå.

Kalking er god økonomi for enhver bonde som driver jordbruksproduksjon, enten det er grovfôr- eller til matproduksjon. Ved generell vedlikeholdskalking gir kalking 4 ganger avkastning i korndyrking og 4-6 ganger ved grasdyrking.

Kalking vil være en av de beste investeringene landbruket gjør for å utnytte produktiviteten på jordbruksarealer. 

Det er bevist at kalking i grasproduksjon har en større lønnsomhet, sett i forhold til korndyrking. Det må likevel tilføyes at kornbønder har i større grad vært mer bevisst på å opprettholde en riktig pH i jorda enn hva bønder i grasproduksjon har vært. For å få til et godt smakelig grovfôr med de riktige mineraler er kalking et svært viktig gjøremål for nettopp å oppnå denne fortjenesten. Kløver krever en pH over 6.0 for å trives best mulig. Kløver vil igjen føre til mer proteinrikt fôr som er viktig opptak hos de fleste husdyr, spesielt melkekyr.

Raigras er også en kulturvekst som er krevende på pH mål. Raigras er kjent for å være et kraftig grovfôr da det tar opp mye næringsstoffer, som f. eks nitrogen. Tilføring av kalk vil være avgjørende for at Raigraset skal utvikles for å bli et godt egnet grovfôr. Dyrking av Raigras på mineraljord anbefales en pH mellom 6.3 og 7.0.

1)  Westerwoldsk raigras vurdert over engelsk raigras i pH-krav

MAGNESIUM:

Magnesiumtilstanden i jorda er et viktig parameter å ta hensyn til når det produseres grovfôr til produksjonsdyr som ku, geit og sau, og det anbefales ikke at tallet kryper under 5. En grovfôrprodusent vil med stor sannsynlighet ha mest igjen for et magnesiumtall over 9.

Lite magnesium i fôrrasjonen øker faren for redusert fôropptak, melkefeber og graskrampe. Melkefeber oppstår fordi kalsiumnivået i blodet blir for lavt eller ved generell magnesiummangel.

Årsaken til dette kan være at det er for mye kalium i fôret, noe som utkonkurrerer opptaket av magnesium i vomma. Eldre produksjonsdyr er mer utsatt enn yngre på grunn av generelt svekket evne til kalsiummobilisering, slik at et kalsium- og/eller magnesiumtilskudd ved kalving kan derfor være aktuelt.

Riktig fôringsstrategi i sinperioden for å tilrettelegge en god mineralmobilisering etter kalving er også viktig. Graskrampe kan også være forårsaket av at forholdet mellom kalium og magnesium i fôret ikke er optimalt, og ved beiteslipp inneholder graset ofte mye kalium. I tillegg vil tilgjengeligheten av magnesium synke ved lav pH, slik at lav pH og mye kaliumgjødsel fort kan gi lavt innhold av magnesium i foret.

Graskrampe oppstår som en følge av magnesiummangel i blodet, og siden magnesium er viktig for kalsiummobilisering vil en også ofte oppleve at kalsiumnivået i blodet blir for lavt. Det er derfor viktig at både magnesium og kalsium er lett tilgjengelig både i jorda og i fôrrasjonen for å hindre at produksjonsdyrene blir syke.

Kalking i bratt terreng trenger ikke å være enkelt med kalkvogner, men her anbefales det å bruke grovkalk eller granulert kalk i storsekk der en kan bruke sentrifugalspreder for å foreta kalkinga.

HVORDAN KALKE:

Spredning på eng har blitt praktisert mer i enkelte områder. Spesielt kalking på jord med tele er et godt gjøremål i vinterhalvåret, spesielt på bæresvak jord som kan være vanskelig å komme utpå under vårsesongen. Det er også tidsbesparende med tanke på en hektisk tid på våren, å foreta kalking på høst/vinter. Det anbefales en mengde rundt 300 kg/daa på overflatekalking når kalken ikke blir innarbeidet i jorda. Kalken går ned 1-2 cm hvert år, slik at en ikke må overdrive mengden kalk som spres. Kalk med mindre mengde under overflatekalking, men spre hvert 2-3 år. Den gjentatte kalkinga gir en gradvis forbedring nedover i jordprofilen.

Ved grunnkalking i åker kan en tilføre større mengder på en gang, om nødvendig inntil 1 tonn pr.daa. En kombinerer dette med god innblanding i plogsjiktet (harving). Vanlig er å ha på en 500-600 kg/daa når en snur enga, eller foretar vekstskifte.

Vedlikeholdskalking skal sikre at vi kan holde på oppnådd kalktilstand og motvirke forsuringsprosesser som skyldes ammoniumholdig mineralgjødsel, sur nedbør, naturlig forsurende omdanning i jord og utvasking av basekation i et klima med nedbørsoverskudd, og bortføring med avling.  Det trengs 20-50 kg CaO-ekv./daa/år.  Minste mengde gjelder for korndyrkingsområde med små nedbørsmengder og moderat N-gjødsling, største for kystområde med 3 grasavlinger og sterk gjødsling. 

All kalking er god jordkultur, slik at spredning må tilpasses en hver bonde for å sikre riktig pH i jordbruksarealer.