Optimalisering i alle ledd

Han har gamblet, satset og tatt sjansen lenge før andre har snudd seg rundt. Men Ove Aanestad har alltid landet med begge beina på bakken. Veteranen i svinenæringen har bygget opp en profesjonalisert drift – og styrer alt etter resultater.

«Årets gladgris 2020» erklærer diplomet han fikk utdelt på Norsvins regionkonferanse tidligere i høst, som forbilde og læremester for mange. I sine 40 år i bransjen har han gått foran. Nå bruker Ove Aanestad mye tid på å hjelpe produsenter i oppstartsfasen.    

– Jeg tar meg fri hver helg. Da skrur jeg av mobilen og drar på hytta på Sørlandet, sier grisebonden og ler.  

Med solide rutiner og delegerte arbeidsoppgaver kan han ta seg friheten med sørlandshelger i ro og mak. Driften er profesjonalisert, arbeidsdagen er slutt klokken 18 hver kveld for ansatte. Aanestad har en fast ansatt avløser i hundre prosent stilling, som bor med familien sin i en leilighet på gården. De har tydelig arbeidsfordeling og systemer i driften.  Selv arbeider han fra syv om morgenen til ni om kvelden fire dager i uka.

– Dimo er utrolig dyktig, og har ansvar for føde- og smågrisavdelingen. Jeg og Dimo tar oss av inseminering, kona mi Anne Bente tar seg av rapportering, og jeg har ansvar for kundeoppfølging og økonomi. Med god arbeidsfordeling og tydelige systemer får du mer ut av driften, sier Aanestad. 

Bonde i blodet 

Han kjøpte slektsgården på Varhaug som 20-åring, og bygget nytt kufjøs  i både 1978 og 1984. I 1985 startet han med purker i andre etasje i kufjøset. Det ble starten på et griseeventyr: I 1994 sto et nytt grisehus klar på gården, og han bygget ut i flere omganger over en tiårsperiode. 

Aanestad driver formeringsbesetning med TN70 hybridpurker, og selger over 1000 livdyr i året. Omtrent 20 prosent er bedekningsklare, omtrent 20 prosent er drektige ved salg, og resten er småpurker. Han har også 105 avlssugger. Nylig la han ned melkeproduksjonen på gården, og har nå fullt fokus på grisen. Melkekvoten har sønnen tatt over på farsgården tre kilometer unna, som Aanestad kjøpte i 1992 og solgte til sønnen Ole Morten i 1999. Med melkeproduksjon lå den årlige omsetningen er på rundt ni millioner kroner,  nå har bonden en omsetning på omtrent 7,5 millioner kroner i året. 

– Jeg har alltid tenkt at jeg må ligge to-tre år foran andre, satse før noen andre gjør det, sier Aanestad. 

Pågangsmotet har tidvis ført til høy gjeldsgrad på gården, med høyt tempo og store investeringer. Aanestad har hentet mye inspirasjon og lærdom fra danske svinebønder. 

– Jeg sprang konstant fra jeg var 18 til 35 år, og hadde aldri fri. Nå tar jeg det litt roligere, men er helt avhengig av flinke folk. Du kan jobbe fire timer mindre hver dag med gode medarbeidere og gode systemer,  sier han. 

Selv har Aanestad vært styremedlem i Landkreditt, og brenner for å hjelpe bønder som sliter med økonomiske utfordringer.  

– Det var noen år med økonomisk bekymring, men jeg har faktisk alltid sovet godt om natta. Jeg har lært mye, og bruker erfaringen min til å hjelpe andre. 

Forståelse i alle ledd 

– Grisen trenger rutiner. Den er sårbar for endring. 95 prosent av det vi gjør hver dag er rutiner, sier Aanestad. 

Det er rolig i det 1800 kvadratmeter store grisehuset. Bingene er rene og hygienen nøye. Dyrevelferden er svært viktig på gården. Avløser Dimo bærer sekker med halm inn i fødebingene. Her går produksjonen i et fast løp, med inseminering hver morgen klokken ti og avvenning hver onsdag. Det fødes rundt 100 griser i uken.

De har fokus på gode rutiner for overlevelse, som reduserer dødeligheten de første fire dagene etter grising. 2-4 dager etter fødsel får smågrisene jerninjeksjon. De veier, øremerker og teller pattene på alle fra 17-25 dager. Etter tre uker blir grisungene vaksinert mot Porcint Circovirus 2 (PCV2), det samme blir mødrene tre uker før fødsel. Førstegangsfødende blir vaksinert i to omganger. Han gir også E.coli-vaksine og Parvo-vaksine til store dyr. Sistnevnte motvirker dødfødsler og har positiv effekt på purkas reproduksjonsevne. 

– Temperaturen er viktig i fødeavdelingen. Det skal ikke være for kaldt, men heller ikke så varmt at de blir liggende i bingen. De skal inn i hjørnet, sier bonden. 

– Halmen gjør at grisingen går raskere, de holder varmen og sørger for mindre bakterier i navlen. I tillegg er det bra for magen. Vi kaster alt etter to dager, forteller Aanestad. 

Han kaller det gjerne en slags teft, det berømte dyreblikket som skiller en nøysom produsent fra nybegynnerne. Det gjelder å se dyrene, legge merke til avvik og reagere ved første tegn til sykdom.  

– Vi har god oversikt på alle. Ser vi en gris som halter er vi snare med å merke og behandle, sier Aanestad, som har et eget signalsystem for  merking etter fargekoder. Dyra merkes blant annet etter brunst, inseminering og sykdom.  

– Det handler om å ha øye for dyrene. Jeg kan med en gang se om en grisunge ikke har fått råmelk, den blir smal om magen. Du må være på hele tiden, sier den erfarne produsenten. 

Etter rundt 4,5  uke flytter de firbeinte inn i smågrisavdelingen. Den er utstyrt med tak som heves og senkes for å regulere temperaturen.  Ove  har også laget et eget aktiviseringssystem med hamptau som ivrige snuter drar og biter i. 

– Det går en del tau med i uka, men det er verd prisen. Vi har veldig god erfaring med denne som tiltak mot halebiting, sier Aanestad. 

Optimal fôring  

Det går mye kraftfôr med i en produksjon av denne størrelsen, men Aanestad er også nøye med fôringsstrategien. For noen år tilbake investerte han stort i nytt restløsanlegg fra tyske Weda. Fôret skyves ut med vann, og han unngår at fôret fermenterer i tanken og rørene. God kvalitet på fôret er viktig for grisens helse og overlevelse, og påvirker både fôropptak og appetitt. 

– Det er den beste investeringen jeg har gjort.  Dyra får alltid friskt fôr. Spiser de ikke opp, fjerner vi fôret fra troa. Tidligere ble fôret liggende og gjære i tanken, og blandet seg med nytt fôr. Vi prøvde flere ulike tiltak, men fikk ikke kontroll på det. Med restløsanlegget gir vi 0,3 kg mindre kraftfôr per purke fordi vi unngår gjæring, sier Aanestad.  

Han gir Avlsfôr våt og Opti Vekst til avlsdyra, Opti Vital Trygg til smågrisen og Opti Lakta til diende purker. Ved bedekning gir han 5 kg Avlsfôr våt og 1 kg Opti Vital Trygg til purker. Smågrisen får Opti Vital Trygg fordelt på 12 fôringer i døgnet. Rekrutterings- og drektige purker får roesnitter for å fylle magen. Han kontrollerer mengde fôr per binge, og følger med på fôringskurven til  alle grisene. 

– Systemet gir oss veldig god kontroll på fôringen. Vi gir riktig mengde fôr til riktig aldersgruppe, og unngår svinn. Det er viktig at fôret har så stabil resept som mulig. Det er veldig bra nå, sier bonden. 

– Vi må ha presisjon i alt vi gjør, alle små detaljer er viktige. Har vi trøbbel med halebiting kan vi ikke levere. Produksjonen går hundre prosent. Dyra er rolige og fine, vi har heldigvis til gode å oppleve sykdomsutbrudd i besetningen. Men da kan vi heller ikke tillate oss å miste oversikten, sier Aanestad, som kjører alle  dyr ut til kunder selv.  

– Det er kun tomme, nyvaskede slaktebiler som får kjøre inn på tunet mitt, hvis ikke risikerer jeg at ventilasjonssystemet drar inn smitte. Alt som ikke skal til slakt kjører jeg selv, sier produsenten. 

– Det er viktig at fôret har så stabil resept som mulig. Det er veldig bra nå, sier Aanestad.

Rådgiver-fremtid 

Selv har bonden seks voksne barn, fem døtre og en sønn. Sønnen Ole Morten styrer gården til farfaren, mens de andre fem har tatt sine egne yrkesveier. Om noen år legger han inn årene, og tror gården kommer for salg. 

– Det er klart jeg må gi meg på et tidspunkt. Da har jeg lyst å arbeide som rådgiver, hjelpe andre med å oppnå effektivitet og sunn økonomi i svineproduksjon, sier den engasjerte bonden.